Henrik Summanen blogger om musikk, bygningsvern, litteratur, informasjonssamfunnet, kulturmiljøvern og film. I innlegget "Varför har museerna missat den sociala webben?" tar han blant annet opp tre årsaker på hvorfor museer ikke lykkes med sosiale medier.
1) Museernas personal är i allmänhet äldre än de genomsnittliga internetanvändarna, och det handlar om okunskap inför den nya mötesformen
Dette tror jeg stemmer, iallefall i 90% av tilfellene. Den digitale kulturen tok virkelig av på midten av 90-tallet og fordi kommunikasjonen går raskere har også kunnskapen om hvordan den digitale verden utformer seg hatt en utfordring. Det museene trenger er en kompetansehevning for å få sine ansatte på et akseptabelt nivå. Man kan ikke forvente at alle lærer seg dette privat.
2) Museerna har valt att tolka sitt uppdrag inom ramarna för sin pågående verksamhet: pedagogerna ska vara verksamma på golvet i museet. Och experterna ska läsa böcker och svara på brev (snigelpost alltså).
Dette tror jeg ikke stemmer for alle museer og det hele kommer an på størrelsen på museet. Mange museumsansatte i dag - i allefall i Norge - gjør ulike oppgaver. Derimot har vi kanskje en oppgave i formidle alle de forskjellige arbeidsområdene vi alle sammen holder på med. Denne observasjonen tror jeg henger sammen med at museumsfolk trenger en kompetansehevning. Slik sett kan vi både vise frem og bidra aktivt innenfor vår samfunnsrolle.
3) Man är rädd för att bli kritiserad om man säger någonting på en officiell arena, informationen blir ju så långt exponerat för allmänheten att man riskerar att blotta sin egen okunskap i ämnet.
Vi forvalter på veiene av allmennheten, ikke på veiene av oss selv. Det finnes selvsagt museumsfolk, som andre folk, som er redd for å vise hva man ikke kan, men dette tror jeg ikke er en faktor i hvorfor museer ikke er bedre enn det de er i sosiale medier. Derimot kan det være en vegring å legge ut materiale på nett fordi man er usikker på hvordan dette materialet kan bli brukt av tredjepart.