Christine Ellefsen spurte meg, via twitter, hva jeg synes om videoen under. Nedenfor kommer svaret.
Først av alt blir jeg veldig glad når jeg ser at museer videoblogger om utstillinger eller preformance. Musikken i kombinasjon med det visuelle fungerer fint for meg, men jeg kunne ønske meg ennå lavere musikk når kunstneren Nicholas Hlobo U. snakker. Det er mulig at det er en tanke bak et håndholdt kamera for å påpeke det realistiske, men jeg hadde kanskje likt en litt mer smooth opplevelse av selve bildet. Jeg tror navnet på veggen fungerer utmerket i selve utstillingen, men skulle gjerne ha sett et større fokus på selve navnet hans hvis det er et poeng i videoen at vi ser det.
Starten på videoblogginnlegget er godt og dramatisk og fanger oppmerksomheten min med en gang, mens de syv minuttene gjør at jeg mister litt interessen og ikke klarer å følge med på alt som blir sagt. Når det er sagt så synes jeg at utstillingen virker kjempe intr og jeg kunne virkelig tenke meg å se mer på den. Jeg synes det er en flått måte å vise utstillinger på og at det er et eksempel til etterfølgelse.
Har du, Christine, tid i prosjektet ditt å gjøre noe lignende med geriljautstillingen på Norsk Trikotasjemuseum Museumssenteret i Hordaland eller på de kommende utstillingene?
Hva synes du om videoen?
Enig i veldig mye av det du sier. Musikken fungerer godt sammen med tematikken i utstillingen, men at den er litt lang. Budskapet kunne vært mere spisset, oppmerksomhet er en knapphetsvare, for å bruke gammel klisjè:)
SvarSlettSelvsagt kunne kameraføringen vært "smoothere". Teknisk sett er det kanskje et lite forbedringspotensiale, men la oss være ærlige, redigering tar utrolig lang tid, og et museum har mange andre oppgaver enn å sitte med tekniske detaljer. Men det jeg synes er særlig forfriskende, er at museer rett og slett TØR å bruke disse mediene i markedsføring av utstillinger. Innholdet i videoen, verkene, ja hele budskapet til Nicholas Hlobo U. er såpass sterkt at jeg tåler et håndholdt kamera.
Det er dessuten godt å se at man publiserer selv om ikke produksjonen er plettfri. Ved å legge ut denne vidoen synes jeg Nasjonalmuseet viser at de er åpne for å forsøke nye formidlingsuttrykk og markedsføringsteknikker. Ikke minst, lar de publikum få delta i deres egen læringsprosess, og det er inspirerende. Skal forsøke å tråkle sammen noe selv fra Geriljabroderi: Ensom/Tosom -Kampen om kjærligheten. Jeg er ikke David Lynch selv, men øvelse gjør mester.
Hei,
SvarSlettTakk for kommentarene deres - vi setter stor pris på det.
Som du sier, Christine, er disse filmene en del av et prosjekt – eller eksperiment, om du vil – som kort og generelt sagt handler om å involvere publikum i aktivitetene våre i langt større grad enn i dag.
Det er noen nye veier som skal tråkkes opp for å få dette til å fungere, selvfølgelig. Men erfaringen så langt er den samme som alle andre har: Den beste måten å få det til på er å slippe seg løs og bare prøve ut ting.
Vi ønsker ikke å være evige betatestere, men det er langt bedre å få kommentarer for noe en gjør enn for noe en ikke gjør. Og hvis vi vil lære å involvere publikum, er det nettopp publikum vi skal lære det av.
Så derfor igjen, takk, og stay tuned. Vi er bare så vidt begynt!
Mvh Tom Klev / Nettredaktør, Nasjonalmuseet