28.03.10 kl. 14:08
Først vil jeg takke for ene interessant debatt over. En ting er sikkert og det er at museer står ovenfor noen utfordringer som som fordrer akkurat slik refleksjon og dialog som ovenfor.
Tilgjengelighet er viktig, for uten tilgjengelighet har man ingen ting å formidle. Derimot, mener jeg, og sikkert mange andre, at hva vi gjør med tilgjengeligheten av materiale er helt sentralt.
Jeg ønsker å ta for meg blogg og hvordan tilgjenglighet kan omformes til formidling og dialog. For å illustre noen løsninger og en del utfordringer ved dette vil jeg bruke et praktisk eksempel: Holmestrand Museum.
Holmestrand Museum er et lite privat lokalmuseum med stadig sviktende besøkstall. Vi mangler det man kaller “tiltrekningskraft”, men når først folk kommer innenfor dørene så har vi relativt bra “holding power”. Da jeg startet opp bloggen høsten 2009 ønsket jeg at det skulle være mer enn en webside, jeg ønsket at det skulle være et sted hvor de besøkende også kunne komme museet i møte til dialog. Så enkelt viste det seg derimot ikke å være. Selv om jeg postet innlegg med oppfordringer til å bli med på diskusjoner og refleksjon så var det i stor grad en monolog fra min side. Kulturnett Vestfold skrev en artikkel om bloggen og uttrykte akkurat det jeg ønsket at bloggen skulle være:
«Bloggen er mye mer enn et utstillingsvindu, den er et sted å møte og interagere med museet.»
Men hvorfor fungerte det ikke slik i praksis? Etter en del runder med meg selv og museumsfolk søkte jeg hjelp hos andre populære bloggere og kom frem til disse faktorene:
1) Kjenn din leser!
2) Tilgjengeligheten er ikke stor nok
3) Museum som sannheten og ikke som samtalepartner er for sterkt etablert
4) Blogg som sjanger er uvant for mange.
2) Tilgjengeligheten er ikke stor nok
3) Museum som sannheten og ikke som samtalepartner er for sterkt etablert
4) Blogg som sjanger er uvant for mange.
1) Kjenn din leser. Jeg fikk tips fra en interiør-blogger om å føre bloggstatestikk over bloggen. Ved hjelp av google Analytics og StatCounter kan jeg se hvilke byer folk kommer i fra, jeg kan se hvordan de kommer over bloggen: direktetrafikk, henvisnings-sider og søkemotorer. Jeg ser hvilke ord de har søkt på for å få opp bloggen. Hvor mange lesere er det, er de nye eller er det folk som kommer tilbake. Hvilke innlegg er mest populære og hvor lang tid bruker de. Hvor går de etter de er ferdig å lese bloggen? Ved hjelp av disse gratistjeneste så gjør dette arbeidet med bloggen mer oppløftende og jeg ser enklere hva som fungerer og hva som ikke fungerer i møte met et stumt publikum.
2) Tilgjengeligheten er ikke stor nok. Ved alle anledninger så prøver jeg nå å fremme bloggen, på medlemsmøter, samtaler med mennesker på gaten og sosiale medier. Holmestrand Museum har egen facebook-side og facebook-gruppe hvor alle får beskjed når det kommer noe nytt på bloggen. I tillegg er e-postlister på medlemmene i museumsforeningen gjøres oppmerksom på at det finnes en blogg. Linker på lokale blogger og nettsteder er viktig for å kunne bli sett. Twitter bruker jeg ikke, men det har mye med at jeg er bosatt på et annet sted enn museet, og museet ikke har åpent annet enn i sommersesongen. Jeg mener twitter er en ypperlig mulighet til å fortelle hva som skjer på museet fra dag til dag, men det krever også at det kommer noe hver dag.
3) Museum som sannheten og ikke som samtalepartner er for sterkt etablert. Dette punktet har jeg ingen åpenbar løsning på. Jeg fortsetter å oppfordre til dialog ved spørsmål, men dette er ikke nok. Hvordan kan museer bryte ned seg selv som “sannhetsmedium” og bygge seg opp som samtalepartner? I bloggsammenheng henger dette mye med punktet under.
4) Blogg som sjanger er uvant for mange. Blogg er en interaktiv dagbok hvor man publiserer på egen side og kommenterer på andres blogger, de andre bloggerene vil da igjen lese din blogg og kommentere der. Mange av Holmestrand Museums leserkrets bruker ikke blogg til daglig for å uttrykke seg. Man kan lese om unge jenter i 14 årsalderen som tjener 60.000 kr på bloggen sin i måneden. Dette fordi de kommer ut til sitt publikum med tema, de kommenterer andres blogger konsekvent og får da igjen nye lesere. Mange lesere gir attraktive annonseplasser osv. Utfordringene for Holmestrand Museum er her todelt: A) Hvordan vise leserene hvordan en blogg fungerer som sjanger? B) Hvordan kan Holmestrand Museum kommentere andre blogger? De fleste bloggere er privatpersoner. Hvordan kan et museum gå inn å kommentere private innlegg? I dag kommentere vi kulturhistoriske innlegg, evt innlegg med dagligdags eller dagsaktuelt innhold som kan knyttes kulturhistorisk, men flesteparten av privatpersoners innlegg har ikke dette ofte. Blogg-konseptet fungerer under prinsippet “do ut des”, men hvis museumsblogger ikke kan gi kommentarer kan det heller ikke forvente å få kommentarer.
Holmestrand Museum er et lite skritt på veien for å markedsføre seg selv, historie og lokalidentitet. Denne merkevarebyggingen er en snodig vei hvor vi ikke har kart. Nytter det? Ja, allerede gjør det det. Fem nye medlemmer, fra ingen som dukker opp på dugnad til mange dugnadslystende mennesker som tar kontakt og spør om når neste dugnad (med vafler) er. Besøkstallene på bloggen øker og på sikt vil forhåpentligvis kommentarene også øke. Vil det påvirke besøkstallene på selve museet? Det gjenstår å se..
Marit Kjeksrud Amundsen sagt