Do ut des

Jeg gir for at du skal gi. Prinsippet gaveutveksling eller resiprositet er ganske greit. En part gjøre noe for en annen part og det forventes at man skal gjøre noe lignende igjen. Resiprositet er et eldgammelt prinsipp som har blitt brukt og gjenbrukt. Alt fra antikkens herskere til fjortiser som utveksler såpegaver til jul. Jeg  mener prinsippet også gjelder i sosiale medier.

Tidligere i år, i et innlegg på bloggen Sosiale og mobile teknologier i ABM-sektoren under fanen Tilgjengliggjøring og formidling argumenterte jeg at blogg-konseptet fungerer under prinsippet "do ut des" og at dialogen mellom bloggeren og andre bloggere må opprettholdes - man må lese og kommentere andres innlegg for å selv bli lest og kommentert. Det samme gjelder på formidlingsfronten av museer generelt i sosiale medier. For at museer skal være vellykkede i sosiale medier må museene følges, leses og kommenteres. Hvordan skal man få til dette?

Jill Walker Rettberg presenterer nettverkteorien til Mark Granovetter i boken Blogging. Hans fokus er hvordan ideer og informajon spres gjennom svake bindeledd i ditt sosiale nettverk. Eksemplet går som følger:

 Du kjenner person B veldig godt. Person B kjenner person C veldig godt. Sjansen for at du og person C kjenner hverandre veldig godt er ganske store. Sjansene er også store for at dere sitter med mye av den samme kunnskapen når det gjelder jobbmuligheter, artige museer å besøke og hvilke middagsretter som er best på søndager. Person D, derimot kjenner du ikke så godt og når dere møtes så får du ny informasjon fra vedkommende: det lyses ut en jobb her, Norsk trikotasjemuseum setter opp et utrolig bra skuespill og den nydligste retten til søndager er..

Når sosiale medier gir deg flere fjerne realsjoner
Sjansen for å få ny informasjon fra bekjente er større enn å få den fra gode venner: fjerne relasjoner gir større utbytte eller nære relasjoner. Det er her sosiale medier kommer inn. Mange av bloggpostene er er inspirert av informasjon fra andre bloggposter, lenker delt via "bekjente på twitter og facebook". I følge VG klarer ikke hjernen å forholde seg til flere enn 150 venner, selv om du kanskje har 500 på facebook. Det å pleie vennskapsrelasjoner er for krevende. Men trenger man å være venner med vennene på facebook?  På twitter eller i denne bloggen er det "følgere" eller "followers", mens LinkedIn kalles vennene for "kontakter" som du selv klassifiserer som venner, kollegaer osv. Disse begrepene er kanskje enklere å forstå for nordmenn. Du trenger ikke å ha et nært vennskap med alle du har relasjoner til i sosiale medier. Et poeng med sosiale medier er å utveksle informasjon og denne informasjonen reiser enklest gjennom fjerne realsjoner. EKS:

Stripshow 1850 ble vist på ABM-konferansen 2010 som en del av åpningen. Kort tid etter hadde en av mine kolleger postet linken på facebook. Jeg ser den ganske umiddelbart og legger den ut her på bloggen. I tillegg så poster jeg et twitterinnlegg 14. oktober rettet mot museet som har lagt ut bloggen. Jeg får svaret: "Zeeuws Museum @maritkamu bedankt voor de link!"

Hva skjer?
Via en fjern relasjon, ABM, får min kollega og jeg se videoen og kort tid etter legger vi den begge ut slik at de som følger med på oss kan få se samme video. Jeg viser til Zeeuwz Museum at vi viser til videoen deres og de takker. Zeeuwz Museum legger begynner å følge meg. Hva vil skje videre? Neste gang så vil kanskje de dele en av våre videoer?